Bærum var på det meste av 1900-tallet preget av stor befolkningsvekst, stor innflytting og stor byggevirksomhet. Befolkningen økte fire og en halv gang mellom 1890 og 1940. Stadig flere bodde i tettbygde strøk; 47% i år 1900 og 96% i 1970. Men det var store forskjeller innen bygda; Vestre Bærum hadde betydelig lavere befolkningsvekst og mindre tettbebyggelse enn Østre Bærum.
Den store inn- og utflyttingen etter andre verdenskrig førte til det som er omtalt som en befolkningsutskifting.
I 1960 var 71% av bæringene innflyttere. "Tyngdepunktene" i Bærum ble også forskjøvet. Omkring år 1800 dominerte Bærums Verk, men etter hvert ble det "Jernbane-Bærum" som fikk de største sentrene.
Befolkningssammensetningen endret seg også mye. Mange velstående familier flyttet inn, og Bærum fikk mange gode skattebetalere. Både blant innflytterne og blant de innfødte hadde mange arbeid utenfor Bærum. I 1970 arbeidet 60% av de yrkesaktive utenfor bygda, de aller fleste i Oslo.

Næringslivet i Bærum endret seg, slik det gjorde i hele landet, fra industri til kontor og serviceyrker. Industri og håndverk hadde sin topp omkring 1940.

Jordbruksarealet holdt seg likevel noenlunde konstant frem til 1940, og det økte noe under andre verdenskrig. Bærum var i hele perioden fortsatt en skog- og jordbruksbygd med mange veldrevne gårder. Men i etterkrigstiden økte boligbyggingen voldsomt, jordvernet sto ikke særlig sterkt til å begynne med, og en god del dyrket mark forsvant.

Eksempel på endringene som skjedde i perioden kan man se på bilder fra Hosle i 1956 og 1980 nedenfor.

Folk på flyttefot
Bærums befolkning økte fra ca. 6 000 i 1890 til ca. 80 000 i 1980. Særlig raskt økte befolkningen fra 1910 til 1930 og fra 1950 til 1970. I disse to periodene var det særlig innflyttingsoverskuddet som bidro til veksten. Men samtidig med at det var stor innflytting, var det også ganske stor utflytting. I 1954 var det nesten 5000 som flyttet inn, mens nærmere 3000 flyttet ut.
På 1970-tallet var det overskudd av utflyttere, fødselstallet var lavt, og folketallet stagnerte.

I 1920 var 60% av alle bæringer innflyttere. 18% kom fra Oslo.
Det var mange grunner til at folk flyttet til Bærum. En forklaring er at det ikke var plass nok i hovedstaden, og tomteprisene i Oslo og Aker økte. I Bærum var det plass til nye boliger, men også her økte tomteprisene etter hvert.
For mange var nok tanken på egen hage og landlige omgivelser tiltrekkende. Det viser navnene folk ga sine eiendommer. Det var Granbakken, Fuglesang og Dovre. Arbeidere som kom fra leiekaserner på Grünerløkka og Tøyen i Oslo etablerte seg på Fribo, Hilmarsheim og Fortuna.
Bærum lokket også med lav skatt. Mange, blant annet noen skipsredere, flyttet sine forretninger til Bærum for å spare penger.

I 1960 var 71% av bæringene innflyttere. I etterkrigstiden kom omkring 50% fra Oslo, 5-10% fra Oslos andre forstadskommuner og 40% fra andre steder i Norge, flere og flere fra byer. Antallet beboere fra utlandet var stadig økende og utgjorde i 1978 15%.

De som flyttet ut av Bærum dro til omtrent samme steder som innflytterne kom fra.

I etterkrigstiden frem til 1960-tallet var det overvekt av familier fra Oslo som flyttet til Bærum. De enslige som flyttet inn, var stort sett fra byer, og særlig fra bygder ellers i landet. Mange flyttet først til Oslo, stiftet familie her og flyttet så til Bærum. Etter 1960 kom flere enslige enn familier til bygda. På 1970-tallet ble utflyttingen større enn innflyttingen. Dette hadde trolig sammenheng med redusert boligbygging.

Endringene i flyttemønstret fikk konsekvenser. Andelen barn under 15 år økte fra 20% i 1946 til 27% i 1960. Vi fikk drabantbyer som krydde av barn, men som 10–20 år senere hadde få barn. Eksempler er Eiksmarka på 1950-tallet og Rykkinn på 1970-tallet. På Rykkinn var det i starten 27% i de yngste årsklassene mens bare 4% var over 70 år.
De raske endringene i alderssammensetningen førte igjen til at noen områder plutselig fikk behov for å bygge barneskoler og idrettsanlegg, mens de samme områdene kort tid senere fikk helt andre behov.

Det var mange velstående familier som flytte til Bærum. Dette førte til at høyere og midlere sosiale lag ble mer dominerende. Bærum hadde landets høyeste gjennomsnittsinntekt og forholdsvis flere innbyggere med høy utdannelse enn noen annen kommune i Norge. En grunn til at de velstående søkte Bærum, var nærheten til hovedstaden og den flotte naturen. Stor etterspørsel førte igjen til høyre tomtepriser, som igjen gjorde at bare de med høy inntekt kunne etablere seg. Mange velstående førte også til at kommunens styringsorganer ble dominert av partiet Høyre.
Men Bærum besto langt fra av bare rikinger. Befolkningen var variert, og det ble lagt til rette for alle sosiale lag i bygda. Utbyggingen av Dønski og Rykkinn er eksempler på det.

Pendlerne
Mange av innflytterne, men også mange innfødte, arbeidet i Oslo. De var pendlere, et ord som først oppsto etter andre verdenskrig. I 1930 arbeidet 38% av de yrkesaktive (medregnet deres familier) utenfor bygda, de aller fleste i Oslo. I 1950 var andelen 55% og i 1970 60%. Men dette betyr ikke at antall arbeidsplasser i Bærum gikk ned. Tar vi det økende folketallet i betraktning, ser vi at antall som arbeidet i Bærum økte fra 7300 i 1950 til 13400 i 1970.

Bærum var ikke bare en soveby for Oslo. 62 % av bærumsboerne levde ikke av arbeid i Oslo på 1930-tallet. Det kom av at jordbruket og særlig industrien fremdeles stod sterkt i bygda. Jordbrukere, skogbrukere og tjenestefolk bodde og arbeidet i Bærum. Boligreisningen ga også arbeid til mange håndverkere, og servicenæringene økte. De som reiste på arbeid i byen arbeidet i handelsnæringen eller bankvesen, og over to tredjedeler var selvstendige næringsdrivende og funksjonærer. Dette plasserte pendlerne uforholdsmessig høyt på Bærums sosiale rangstige.
De som reiste ut av bygda om morgenen møtte arbeidere på vei til jobb i Bærum. "Blikktoget" brakte daglig fabrikkjenter østfra til blikkvarefabrikken i Sandvika.

I 1960 var det 54% av bæringene som hentet sitt utkomme i Oslo. 92% av bærumsbeboerne som jobbet innen finans og eiendom pendlet da til Oslo. Det samme gjaldt 70% av de som jobbet innen handel og omkring 50% av de som var i industri, administrasjon, tjenesteyting, samferdsel og bygg og anlegg. Bare innen jordbruket beholdt bygda godt over halvparten av yrkesutøverne. Bare 1% dro andre steder enn til Oslo, men etter hvert endret dette seg. Folk begynte å dra på arbeid andre steder i Osloregionen, til Asker, Ringerike og Drammensregionen.

Av de som reiste på arbeid inn til Bærum kom omkring 70% fra Osloregionen. Mange kom også fra Asker, Hole. Røyken og Ringerike. Blant de som reiste inn til Bærum var det flere i industri og bygg og anlegg enn i handel- og serviceyrker. Man kan derfor si at "nattbefolkningen" i Bærum hadde høyere sosial status enn "dagbefolkningen".

Det var store variasjoner innen bygda når det gjaldt arbeidsreiser ut av Bærum. På Eiksmarka hadde i 1952 81% av de yrkesaktive arbeid i Oslo, på Grav og Jar 67%, på Stabekk og Høvik 61% og på Tanum bare 31%.

Det var også variasjon når det gjelder arbeidsreiser innenfor bygda. For eksempel reiste omkring halvparten av folk på Rykkinn på jobb et annet sted i Bærum, mens bare en fjerdedel av Bekkestua-beboerne gjorde tilsvarende.

Gårdsdrift og landbruk
Jordbruksarealet gikk noe tilbake på første del av 1900-tallet, men det hadde aldri vært så mange mennesker i jordbruket som i 1930. Avlingene var større enn noen gang. Det var flere grunner til dette. Nærheten til byen ga et stort marked og stimulans til nyvinninger når det gjaldt redskaper, planteslag, gjødsling og organiseringen av arbeidet.

Antall storfe økte mye. Hovedtadsområdet og lokale tettbebyggelser i Bærum representerte et stort marked for melk. Bøndene leverte melka til meieriene, eller de kjørte den ut selv. De kunne reklamere med fersk melk morgen og aften.
Dyrene kjøpte bæringene av fedrifter som gjerne kom fra Hallingdal over Krokskogen. Økriholmen, Vøyenenga og meieriet i Lommedalen var vanlige steder de stoppet for å handle med bønder som kom fra hele Bærum og Asker.

Fôr til dyra måtte dyrkes på gårdene, men etter hvert ble også en stor del av fôret kjøpt. Særlig gjaldt dette etter at kraftfôr ble vanlig. En del av fôret de selv dyrket, både korn, høy og nye vekster, ble etter hvert solgt ut av bygda.

På første del av 1900-tallet utviklet Bærum seg til igjen å bli en bygd for dyrking av matkorn. I 1907 brukte bøndene 200 dekar (mål) til hvete, mens de i 1939 dyrket 2500 dekar. Statens kornforretning hadde gjort slik dyrking lønnsom.
Det var nå ikke lenger hensynet til bygdas egen matforsyning som styrte utviklingen; korn kunne importeres i vanskelige tider.

På første del av 1900-tallet ble det også satset mye på dyrking av grønnsaker, frukt, bær og blomster. Noen steder førte den store etterspørselen etter bær til at folk dro til skogs for å plukke blåbær istedenfor å hjelpe til på gården i onnene.
Vi fikk en mengde gartnerier og mindre hagebruk. Den første som drev med grønnsaker i stor stil var Valborg Løkeberg som drev Ekeberg. Store Stabekk, Levre og Gjettum var også tidlig ute. Ballerud gartneri var kjent for sin grønnsakdyrking som Johs. Faale hadde startet. Her ble det blant annet dyrket mye hode- og spisskål og gulrøtter. Faale deltok på jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 med 100 sorter grønnsaker. Oksenøen bruks gartneri drev stort, også i europeisk sammenheng. Andre arter som ble dyrket flere steder var kålrot, selleri, blomkål, persille, bønner, purre, rabarbra, sukkererter, tomater, neper, agurker og jordbær.
Frukttrær og bærbusker ble det dyrket mye av. I mellomkrigstiden var det på det mesten 78 tusen frukttrær og 74 tusen bærbusker i Bærum.
Grønnsaker, frukt, bær og blomster ble i stor grad solgt til byen, men alle de nye hageeierne i Bærum var også gode kunder hos gartneriene.

Mange av de største gartneriene er vist på kartet nedenfor avsnittet "Industri, håndverk og nye bedrifter" lengre ned på siden.

Norge ble rammet hardt av det internasjonale økonomiske sammenbruddet i mellomkrigstida.
På landsbygda var gjeldsproblemet det verste. Mange bønder hadde investert i bygninger og maskiner i de gode tidene rett etter første verdenskrig. Mange småbruk og arbeiderbruk som var opprettet ved lån, fikk problemer når pengeverdien sank og gjelda økte. Det ble mye tvangssalg, selv om mange hadde fått lånegarantier av kommunen.
Det var også en avsetningskrise for bøndene i Bærum i denne perioden; det var blitt stor konkurranse fra andre bygder om levering av varer i Oslo. Bønder og småbrukere måtte i denne perioden fortære mye av det de avlet selv, og de måtte utnytte utmarka godt.
Større gårder klarte seg relativt godt. De fleste hadde sin egen slåmaskin, og det fantes mange potetopptagere og selvbindere i bygda. Mange av gårdene som var blitt delt på 1800-talet ble utover 1900-tallet slått sammen igjen til store rasjonelle enheter.
Bærumsjordbruket overlevde krisen og urbaniseringen i mellomkrigstiden, men noen ekspansjon var det ikke snakk om.

Bærum har på mange måter fortsatt å være en jordbruksbygd, og det skyldes først og fremst den radikalt nye holdningen til vern av jord som trengte seg frem omkring 1970. Frem til slutten av 1960-tallet var ikke kampen om å bevare dyrket mark ansett som viktig. Ønsket om å fortsette boligbyggingen og urbaniseringen sto sterkt. Det var billigere å bygge på jorder istedenfor i skog, og skogen ville gjerne innbyggerne ha som sitt fritidsområde. Ut fra en økonomisk vurdering fikk man mer inn i skatteinntekter fra nye beboere, enn man tapte ved å legge ned noen gårder.
Omkring 1970 kom det frem nye holdninger som skyldtes at folk gradvis hadde fått mer kunnskap om økologi og om å verdien av å tenke på fremtidens matproduksjon. Det ble konfrontasjoner da den store utbyggingen av Rud-Hauger-området ble planlagt og vedtatt. Denne utbyggingen berørte 1300 dekar dyrket mark. Det som skjedde her, ble senere beskrevet av departementet som beklagelig og lite heldig!

Utover 1970-tallet ble mange jordbruksområder vernet. Det gjaldt også mindre produktive områder. Fra 1975 var det miljøverndepartementet som ga retningslinjer for bygging og bevaring. Departementet gikk lengre enn Bærums jordstyre, og det mente at utbygging skulle skje i skog med liten produktiv verdi. Det møtte selvfølgelig motstand fra dem som hadde skogen som næringsvei, fra friluftsfolket og fra de som syntes skogsnaturen hadde en høy verdi i seg selv.

Tar vi med familiene, levde 7% av befolkningen i Bærum av jordbruk rett etter krigen, mot bare 1% 24 år senere. Dette var en større nedgang enn nedgangen i areal skulle tilsi. Forklaringen er at jordbruket ble drevet på helt annen måte. Blant annet kom traktoren til bygda. Det var mangel på arbeidskraft i jordbruket. Det var konkurranse med andre næringer, og folk ville ha mer fritid. Med en traktor kunne bonden effektivisere arbeidet på gården og trengte ikke så mye folk.
Det ble dyrket mye fôrkorn som ble solgt. Andre fôrvekster og kjøtt ble også solgt. Hvete (brødkorn) var nesten helt forsvunnet etter krigen. Etter krigen mistet Bærum sin fremstående plass som gartnerbygd, utkonkurrert av jærbønder og andre.
Alt dette gikk først og fremst utover husdyrholdet, og på slutten av 1970-tallet var det bare seks gårder som drev med melkekyr i bygda. Uvilje mot å satse på melkekyr skyldtes også den store usikkerheten bøndene opplevde. Blir min gård den neste som blir ekspropriert til boligbygging? Man fikk mer igjen ved salg eller ekspropriasjon hvis man investerte i korn istedenfor dyr. En del bønder med jorder nær tettbygde strøk merket forsøpling, hærverk, unødvendig tråkk over jordene og støy som forstyrret dyra. Tidligere var husdyr viktig fordi de skaffet gjødsel. Dette behovet ble borte da kunstgjødselen kom.

Det var ikke alltid så lett å få neste generasjon til å overta gårdene, og ofte var det forpaktere som drev jorden videre. I 1969 var det 60 jordbrukere som helt eller delvis leide den jorda de drev.

Størrelsen på gårdsbrukene varierte mye. I 1949 var 41 gårder over 200 dekar, i 1969 var det 31. Antall mellomstore bruk og særlig antall småbruk mellom 5 og 20 dekar, var kraftig redusert. De fleste gårdbrukerne kunne i 1969 ikke leve av jorda alene, og for nesten halvparten av disse var ikke gårdsbruket viktigste levevei. Ektefelles inntekt kom godt med. Det ble sagt at en lærerinne er verd 13 kuer. Utleie av lagerplass og staller for ridehester hjalp også på økonomien.

Transport og kommunikasjon
Den store boligbyggingen og etableringen av nye sentre var i stor grad en konsekvens av de nye kommunikasjonsmidlene og veiene som kom. Men de nye boligene skapte også et behov for kommunikasjon; det var en vekselvirkning.

Veinettet
Som vi har sett overtok kommunen mer og mer av arbeidet med veiene.
Da automobilene kom omkring år 1900, ble den gamle veistandarden altfor dårlig. I 1909 foreslo kommunestyret en nedre grense for veibredde på fire meter for bilveier. I 1915 ble samtlige bygdeveier, bortsett fra de bratte bakkene fra Tanum til Vøyenenga, åpnet for kjøring med motorvogner.

Alt i 1939 startet planleggingen av en ny Drammensvei med fire felt, men noen utbygging kom ikke i gang før i 1955.
Først i 1977 var firefelts motorveistandard fullført på hele strekningen gjennom Bærum og Asker.

Det var mange forslag i forbindelse med veibygging som ikke ble realisert. For ekseksempel lanserte Statens veivesen på slutten av 1960-tallet planer for å bygge en "lokal" firefelts motorvei fra Jar via Bekkestua og Sandvika til Slependen for å avlaste den nye Drammensveien (E18).

Jernbanen
På 1890-tallet reiste 800 personer daglig fra Bærum mot Oslo med jernbanen. Omkring 1921 reiste 5500. Den store økningen gjorde at statsbanen lå på etterskudd med utbygging og forbedringer. Antall avganger ble økt, men lokaltogene måtte vente på fjerntogene, og hvis noen av togene ikke var i rute, ble det kaos. Folk kalte jernbanene for Vestbanen, og et stående uttrykk var "Tiden går, Vestbanen står". Likevel innså de fleste at toget betydde mye for bygdas utvikling. Mange satte også pris på det sosiale som fulgte med, både inne på togene, på stasjonene og på bussturene til og fra stasjonene.

På Egne Hjem hadde de spesielle problemer med togtider. Den første tiden måtte mange gå hele veien til byen for å komme på arbeid, fordi togene ikke gikk tidlig om morgenen. Senere ble det satt opp et morgentog som stoppet på Stabekk kl. 0615. Arbeiderne kom hjem om kvelden med tog til Stabekk kl. 20.05. Derfra var det minst en halv time å gå til boligen, der arbeid på tomta ventet.

I tillegg til stasjonene som fantes i 1890 (Lysaker, Stabekk, Høvik, Sandvika og Slependen) kom Blommenholm i 1910, og fra 1931 stoppet togene på Myra, Strand og Ramstad. Men nå var trafikken gått ned. I 1930 reiste bare ca. 3200 med toget til byen. Stoppestedet Jong kom i 1959.

Jernbanen ble opprinnelig anlagt som smalsporbane med en sporvidde på 1067 mm, men ble senere oppgradert til normalsporet bane med sporvidde 1435 mm. Det skjedde samtidig med at det ble anlagt dobbeltspor mellom Sandvika stasjon og Vestbanestasjonen. Åpningen av den nye banen skjedde 11. februar 1920.
Strekningen fra Vestbanen til Brakerøya ble i 1922 første statlige bane med elektrisk drift. For å skaffe strøm til banen ble Hakavik kraftverk ved Eikeren bygget. Alle disse oppgraderingene på begynnelsen av 1920-tallet var store og krevende prosjekter, men de var viktige. Da banen ble elektrifisert, ble det slutt på røyk og sot både inne i toget og for dem som bodde langs linjen. Dessuten ble det slutt på alle skogbrannene som damplokomotivene forårsaket.

Forstadsbanene
Bærumsbanen er nærmere omtalt under Bærumsbanens historie og Røabanen er omtalt under Røabanens historie.
Jernbanen dekket ikke behovet for pendlerreiser i alle de nye boligområdene som kom i Bærum. En komite foreslo i 1917 å anlegge en bane til Kolsås forbi Grini, Nordby og Nordli, med en fremtidig mulighet for forlengelse til Bærums Verk. En søndre linje ble foreslått som en forlengelse av Lilleakerbanen til Jar og Haslum.

Det var vanskelige økonomiske tider på 1920-tallet, men kommunen så hvor viktig bane kunne bli for utbyggingen av nye villastrøk, og anlegget var dessuten godt egnet som nødsarbeid. Lilleakerbanen ble forlenget til Bekkestua og Haslum i 1924. Høyre ment det ikke var behov for å forlenge banen til Vestre Bærum, fordi her hadde ikke så mange arbeid i Oslo. Men Høyre delte seg, forlengelse ble vedtatt, og Bærumsbanen sto ferdig fra Jar til Kolsås i 1930.

Allerede i 1941 ble det vedtatt å forlenge Røabanen frem til vestsiden av Lysakerelven, men mangel på arbeidskraft og materialer i krigsårene medførte at arbeidet ble utsatt. 22. desember 1948 åpnet forlengelsen, med en høy bro over Lysakerelva ved Grinidammen, til Grini stasjon. Forlengelsen til Eiksmarka og Lijordet kom i 1951, og i 1972 gikk banen til Østerås. Den nevnte mulige forlengelsen til Bærums Verk ble ikke aktuell.
På midten av 1970-tallet ble Røabanen oppgradert. Nye betongsviller og skinner ble lagt. I 1978 ble nye vogner levert. Dette var den såkalte 1300-serien av vogner som kunne kjøre både på de østlige og vestlige linjene, ettersom de hadde strømavtaker for både luftledning og strømskinne. Flere av Røabanens plattformer måtte ombygges og tilpasses de nye togsettene.

Biler og busser
De første automobilene kom omkring år 1900. I 1920 passerte det på dagtid i Sandvika og på Lysaker i gjennomsnitt én bil per minutt. I 1922 ble fartsgrensen satt til 24 kilometer i timen for personbiler og 15 kilometer i timen for lastebiler. Biltrafikken skapte selvfølgelig problemer. Mange klaget på støy, støv og bensinlukt. Ikke alle holdt fartsgrensene, og de første dødsulykken kom snart. Kjøretøyene fikk også hard medfart på dårlige veier (se ovenfor).

Automobilene revolusjonerte transporten, og noen var redde for at bussrutene som dukket opp ville utkonkurrere den skinnegående kollektivtrafikken. I 1913 ble det gitt tillatelse til at bussruten Kristiania–Drammen kunne passere bygda seks ganger om dagen. Snarøya fikk fast bussforbindelse i 1921, og kort etter kom en rute til Sandvika i gang, parallelt med toget. Lommedalen fikk bussforbindelse med Sandvika i 1923, og i 1928 kom bussruten via Gamle Ringeriksvei til byen i gang.
I 1930 var det kommet bussrute over Røa til Haslum, og det kom bussruter fra Sandvika til Tanum, til Smestad og til Sykehusene på Dønski.
Bussen fra hovedstaden til Sandvika konkurrerte med jernbanen. Bussen måtte vike, men isteden fikk vi de nye jernbanestoppestedene på Myra, Strand og Ramstad.

I folketellingen i 1910 ble et nytt yrke, automobileier, registrert på Lysaker. I 1936 finner vi 30 automobileiere, som nå heter drosjeeiere, i Bærum.

Dampskipene
På 1890-tallet trafikkerte dampskipene Sartor og Vesta Vestfjorden daglig med en rekke anløpssteder i Bærum. Båtene brukte i 1899 65 minutter fra Sandvika til Kristiania. Billettene var dyre.

I helgene om sommeren fraktet "pappabåtene" familiefedre ut til kone og barn som ferierte langs fjorden.

Industri
Bærum hadde lange industritradisjoner. Se Bærum 1840–1890. På begynnelsen av 1900-tallet var Bærum en industrikommune å regne med. Kommunen lå langt fremme når det gjaldt antallet industriarbeidere, men den hadde en annen og mer mangfoldig industri enn mange andre kommuner i landet. Der hadde de en del steder startet opp med kraftkrevende elektrokjemisk industri. I Bærum produserte de mer forbruksvarer. Både industrien, men også håndverkerne, skulle dekke behovet til en kommune i vekst.
I perioden 1890–1946 arbeidet litt over en tredjedel av yrkesbefolkningen i Bærum i sekundærnæringene (som inkluderer Industri og håndverk). i 1930 arbeidet en tredjedel av disse i Oslo.

I 1922 takserte likningsnemnda 33 "verker og bruk" i bygda. Noen hadde en sterk posisjon over lang tid, andre hadde et kortere liv. Mange industribedrifter opplevde dessuten store omlegginger og spesialisering:
− Glassverket på Høvik gikk over fra å produsere flasker, husholdningsglass, lampeglass og Norgesglass til å produsere blant annet lamper og lagerreoler i stål. Glassverket ble lagt ned i 1933, og øvrig produksjon ble flyttet til andre steder i 1974, da området ble solgt til Det Norske Veritas (DNV).
− Granfos brug produserte opprinnelig tremasse og cellulose. Etter hvert produsert de også en mengde ulike papirtyper, men endte i mellomkrigstiden opp med å spesialisere seg på toalettpapir, duker og servietter. Bedriften ble lagt ned så sent som i 1981, og var da den eneste gjenlevende bedriften fra det industrielle gjennombruddet i Bærum.
− Bærums Verk var ikke lenger et jernverk, men drev blant annet støperi (nedlagt 1964) og en stor dørfabrikk (1952–1978) som i en periode var Bærums viktigste arbeidsplass.

Andre store bedrifter tidlig på 1900-tallet var Sandvikens blikkvarefabrikk, Victoria linoleumsfabrik og Kalkmøllen på Franzefoss.

Omkring århundreskiftet endret mange bedrifter eierform og ble aksjeselskaper. Eierne var ofte økonomer.

Det var stor kreativitet når det gjaldt å sette i gang industri i Bærum. Som et eksempel kan vi se på Lommedalen. Det sies at Lommedalen var et "Sunnmøre" i miniformat.
På 1800-tallet blomstret det opp sager, høvlerier og trevarefabrikker av mange slag. De utnyttet kraft fra mange små fossefall i Lomma. Mange steder var elven blitt demmet opp, slik at man kunne regulere vannføringen og få større fallhøyde på vannet. Noen av aktivitetene ble også drevet med damp. Trevarebedriftene produserte byggematerialer, kasser, møbler, husholdningsartikler og fritidsartikler som kjelker, ski og staver. Dessuten lagde de inventar til hyttebebyggelsen som kom etter år 1900. I 1934 var det ca. 150 hytter som sognet til dalen. Det var også et marked for trevarer utenom bygda.
Fra slutten av 1800-tallet begynte man å utnytte fossekraften fra Lomma til å lage elektrisk strøm, som kunne drive sagene og som ga lys.
Hvis vi starter innerst i dalen og følger Lomma nedover kommer vi til følgende større virksomheter (som alle senere ble nedlagt): Guribysaga, Åmotsaga, Johnsrudsaga og Johnsrud kasse- og trevarefabrikk, Lommedalen Trævarefabrikk, Bærums Verk saga, Bærums Verks Mølle, saga ved Vigfoss og Fossli skaftefabrikk (som lå ved en sideelv til Lomma). Sagene fikk etter hvert også høvleri. Lommedal Skifabrikk AS (Bonna) som ble bygget i 1939 må også nevnes, selv om den ikke lå ved en elv. Den viktigste virksomheten var selvfølgelig jernverket ved Verksfossen (nedlagt i 1874).
Lignende aktiviteter var det ved de andre elevene i Bærum, ved Lysakerelven, Øverlandselven og Isielven/Sandvikselven.

Barnearbeid var vanlig mange steder. Lønnen til en fabrikkarbeider strakk ikke til, særlig der barneflokken var stor, og det gjaldt for mange å skaffe guttene arbeid så tidlig som mulig. Selv etter at Arbeidervernloven av 1892 kom, fortsatte en del barnearbeid. Loven forbød arbeid for barn under 12 år.
Om Snarøens Bruk fortelles det at for barna selv var det både stort og karslig å få begynne på bruket. Der var jo også de andre barna, og ingen ville bli holdt utenfor. Til å begynne med fikk de forholdsvis lett arbeid, som for eksempel å dra kutterflis til fyren eller å ta imot på stavsagen. Skjønt så lett kunne det jo ikke være for en gutt i småskolealderen å arbeide
10 timer hver dag. Det vanlige var at guttene begynte på bruket i 10−11-års alderen. Men det kunne også hende at de ble satt i arbeid mye tidligere. Noen skal ha begynt på bruket da de var seks år.

En del kvinner arbeidet også ved fabrikkene. Men blant Bærums nye fastboende var det mange kvinner som ikke var i lønnet arbeid. De aller fleste av disse var hjemmeværende, men gjorde ikke alltid så mye husarbeid. I 1930 var det 1314 tjenestefolk i Bærum, nesten bare kvinner. Det blir nesten en halv hushjelp per familie, hvis vi holder arbeiderfamiliene utenfor. Andelen kvinner som var i yrkesarbeid sank fra 45% i 1885 til 29% i 1960. Andelen arbeiderkvinner sank relativt mye, men samtidig fikk en del kvinner arbeid i butikkene, i skolene, de fikk etter hvert kontorarbeid, og de arbeidet som telegrafister.

Industri og nye bedrifter i etterkrigstiden
Industri og anlegg holdt en sterk posisjon med nesten halvdelen av jobbene i bygda fram til tidlig på 60-tallet. I folks bevissthet er dette kommet i skyggen av den nokså alminnelige oppfatning av Bærum som en soveby for Oslo.
Andelen av jobbene som var i Industri og anlegg falt ned til nærmere en fjerdedel på siste halvdel av 1970-tallet.
Bærum var ingen stor industrikommune målt i industriarbeidernes andel av hele befolkningen, men den var helt klart en industrikommune hvis vi ser på antall industriarbeidsplasser. I 1974 hadde bare 11 byer, og ingen landkommune i Norge, flere industriarbeidsplasser enn Bærum. En grunn til dette var at bygda hadde en industriell tradisjon. Lysaker og Sandvika hadde i over 100 år vært industristeder, med henholdsvis 10 og 34 bedrifter i 1961. Øst i bygda flyttet tyngdepunktet etter andre verdenskrig seg fra Lysaker til Fornebu som fikk mye verkstedindustri knyttet til flyplassen.
Sandvikastrøket dominerte i vest. Fra Sandvika nordvestover langs Ringeriksveien til Skui fantes også en rekke industribedrifter. Her drev Franzefoss Bruk sin kalksteinsbedrift, den eneste i bygda som fortsatt brukte lokale råvarer. Hamang papirfabrikk og Tomten representerte tradisjonen fra begynnelsen av århundret. I en egen veistump med det betegnende navn Industriveien lå en del nyere bedrifter. Det siste nye større industristrøket i bygda lå på Rud-Dønski-området. Hit flyttet for eksempel Sandvika Veveri i 1978 og ble en av 47 bedrifter på området. Veveriet lå tidligere på Haslum, som sammen med Avløs tidlig på 1960-tallet hadde hele 10 industribedrifter.

Tilbakegang for industrien på 1960- og 1970-tallet skjedde ikke bare i Bærum, men i store deler av landet. Spesielt for Bærum var imidlertid at det var en del uvilje mot plassering nye industribedrifter. Det passet ikke å legge industri i etablerte villastrøk. Det ble for eksempel store protester mot Sandvika Veveri på Haslum, som Petter Kafstad fra Arbeiderpartiet mente var en av i de peneste industribedriftene i Bygda. Men industrireising kom også i konflikt med nye boligfelt, friluftsområder og jordbruket. Resultatet var at man valgte å konsentrere industrien på noen få avgrensede områder, blant annet i Grini Næringspark og i Rud-Hauger Næringspark.
Det var lettere å plassere kontorbedrifter mere spredt i bebyggelsen. Særlig langs de store veiene, der det på grunn av støy og forurensning var lite attraktivt å bo, ble det etablert transportfirmaer, konsulentfirmaer, utleievirksomhet, lagre og kontorer for bedrifter. Bygda mistet mange arbeidsplasser i industrien, mens det kom svært mange nye kontorarbeidsplasser.
Industribyggingen i Bærum ble også hemmet noe av mangel på arbeidskraft. Industriarbeidere etablerte seg ikke i Bærum fordi boligene var dyre.

Store bedrifter som etablerte seg på 1970-tallet var blant annet Det Norske Veritas (DNV) (1970), Norconsult (1971) og Saga (1972).

Se oversikt over bedrifter på kartet nedenfor.

Håndverk
Økning i folketall og den store byggevirksomheten gjorde bygningshåndverkere etterspurt. Særlig gjaldt det tømmermenn, men også malere, murere, snekkere, blikkenslagere, elektrikere og rørleggere hadde mye å gjøre. Noen drev alene, men fler og fler slo seg sammen i småbedrifter. Det ble vanligere å være lønnsarbeider.

Håndverksnæringen var den eneste næringen der det fantes en stor innpendling til bygda. I 1930 var det omtrent like mange utenbygdsfolk som innenbygdsfolk som drev håndverk. Mange lokale håndverkere var redde for den store konkurransen utenifra, og ønsket at Håndverksloven skulle innføres. Denne loven skulle beskytte bygdas egne virksomheter, og innebar blant annet at håndverksmesterne måtte ha næringsbrev i kommunen. Andre mente det ville bli dyrere å bygge hus dersom loven kom, og at Stor-Oslo uansett nå var ett arbeidsmarked der håndverkere i Bærum kunne bli tilbudt jobb mange steder. Loven ble innført i 1931. Håndverkerne hadde organisert seg i Bærums Haandverkerforening og sto sterkt.

Sosiale skiller
Middelstanden i Bærum besto først og fremst av funksjonærer og mindre næringsdrivende, og dette var den gruppen som økte mest på begynnelsen av 1900-tallet. En familieforsørger i denne gruppen kunne i 1910 tjene 2-3000 kroner i året. En tjenestejente tjente 250 kroner, pluss kost og losji som var verd omtrent det samme. Håndverkere, industriarbeidere og landarbeidere tjente 800 kroner i gjennomsnitt. Embedsmenn og en del private næringsdrivende tjente langt
over 10 000 kroner. "Jobbetiden" under første verdenskrig gjorde noen mennesker styrtrike. Budstikka skrev at det var
12 millionærer i bygda i 1929. Vi ser at det var store forskjeller på folk.

Flyttingen ut og inn av bygda bidro til en ny sosial sammensetning. Bærum beveget seg raskere mot et middelklassesamfunn enn resten av landet.

Vestbæringene, og særlig lommedølene, hevdet at de sto utenfor de sosiale motsetningene som fantes ellers i kommunen. Disse områdene hadde også hatt minst innflytting. Det fortelles at i Lommedalen spiste husbondfolk og tjenestefolk side om side, unntatt på Øvre Jonsrud.

På 1900-tallet, som på 1800-tallet, ble ofte de innfødte bæringene hengende etter sosialt. Kvinnene kunne ta huspost eller vaske tøy for middelklassen, mennene var ofte i arbeideryrker innenfor transport eller jordbruk. I mellomkrigstiden var det stor arbeidsløshet. De innfødte oppsøkte forsorgsvesenet forholdsvis oftere enn innflytterne.

Vi har tidligere sett at velstående mennesker dominerte på sjøsiden av jernbanen. Lagåsen ved Lysaker var, som nevnt tidligere, kanskje bygdas mest velrenommerte strøk. Her holdt skipsredere, vitenskapsfolk, kunstnere og forretningsfolk til.

Blant arbeiderne var det ikke så mange som var selveiere, men offentlige støtteordninger i form av lån og lånegarantier hjalp godt. En sjettedel av alle bæringer bodde i hus som var reist med slik hjelp i 1920.

I perioden fra 1900 til 1940 ser det ut til at særlig arbeiderne og de offentlig ansatte funksjonærene forbedret sin situasjon i forhold til andre. Skatteytere med lavest utgangspunkt økte inntekten mest på disse 40 årene. Det skjedde altså en viss utjevning.

Les mer om sosiale skiller under overskriften "Boligbygging og urbanisering" ovenfor på denne siden.

Fattigvesenet.
I 1898 ble det bestemt av Fattiggården på Dønski skulle hete Bærums fattig- og pleiehjem. Bruken av ordet "pleie" indikerte at man hadde fått et nytt syn på fattigdom.

Fattighjelpen gikk langsomt over mot et sosialvesen med en mengde ulike tiltak. På begynnelsen av 1900-tallet hadde man fortsatt en del gamle understøttelsesordninger som fritt legetilsyn og fri kur og pleie på sykehus. Men så kom mange nye sosiale tiltak. En kretssykekasse kom i gang i 1911, og under første verdenskrig fikk skolebarna støtte til bespisning og tannlegebehandling. Kommunal alderdoms- og invalidepensjon ble innført i 1918, og Bærum var en av de første bygder i landet som fikk dette. Både stat og kommune bidro til pensjonen. På slutten av 1930-tallet kom også uføretrygd og morstrygd.

Kirken
I 1953 ble østre Bærum menighet delt i to, Høvik og Haslum, slik at kommunen besto av tre menigheter (Vestre Bærum besto fortsatt). I 1978 var det åtte menigheter. Noen nye kirker ble bygget: Jar kirke (1961), Snarøya kirke (1968),
Østerås kirke (1974) og Grinilund kirke (1976). Haslum krematorium ble tatt i bruk i 1966.
Men folk besøkte kirkene sjeldnere. I 1974 hadde bare 28% av de voksne på Rykkinn noen gang vært til stede ved gudstjeneste eller altergang i Bryn kirke.

Mer om Budstikka
Avisen ble grunnlagt som Asker og Bærums Budstikke i 1898, og Avisen kom ut hver onsdag og lørdag. Den fikk sitt nåværende navn, Budstikka, som offisiell tittel i 2004.

Trykkeriet lå til å begynne med i etasjen over bakeriet til Thomas Andersen i den gamle skysstasjonen, senere Sandvika Gjestgiveri. Etter et års tid flyttet virksomheten over i Wallegården. I 1925 kjøpte Asker og Bærums Budstikke den gamle Brambanigården, som var en trebygning. Huset ble omtalt som den gamle Budstikkagården. Den gamle Brambanigården ble revet i 1960, for å gi plass til andre byggetrinn av den nye Budstikkegården, som ble åpnet i 1961. Mesteparten av denne bygningen ble etter hvert tatt i bruk av avisen.

Budstikka vokste stadig, men det var ingen utvidelsesmuligheter i Sandvika. Etter flere års tomtejakt falt valget på Billingstad, der det nye avishuset sto klart i april 1983. Budstikkegården i Sandvika ble solgt til Bærum Sparebank.

Budstikka spilte en svært viktig rolle for det politiske liv i Asker og Bærum gjennom å åpne spaltene for informasjon og debatt. Den var dominerende som lokalavis den første tiden. På begynnelsen av 1900-tallet hadde den konkurrenter i blant annet Bærums blad (senere "Bærum og Askers blad" og "Bærum"), "Akershus Budstikke" og "Agitatoren".

Avisen var en solid støttespiller for de konservative kreftene. Arbeiderledere ble regelmessig utskjelt.
15. oktober 1913 ble det holdt konstituerende generalforsamling i det nye aksjeselskapet selskapet AS Asker og Bærums Budstikke. Avisen gikk da over fra å være uoffisielt til å være offisielt organ for partiene Høye og Moderate venstre. Det ble nå en periode med mange harselaser over venstrefolk. Først på 1930-tallet ble tonen mer forsonlig.

Avisen ble en rendyrket lokalavis. I 1923 gikk avisen over til tre utgivelser i uken (mandag, onsdag og fredag). Opplaget nådde 3600 eksemplarer. Avisens opplag passerte 10 000 etter andre verdenskrig.

Fra 1960-tallet ble det stor åpenhet og andre politiske partier fikk slippe til i spaltene.

I 1969 ble det besluttet å utgi avisen fire ganger i uken, og da Aftenposten i 1971 lanserte "Vestsiden" i konkurranse med Budstikka, svarte lokalavisen med å komme ut fem dager i uken. Opplaget passerte 20 000.

Helsestell
Allerede fra 1875 fantes det privatpraktiserende leger i Bærum. I 1907 var det syv slike. I 1919 fikk kommunen sin første egen distriktslege.

Tidlig på 1900-tallet var det flere sykehus som kommunen bevilget penger til. Et sanatorium for tuberkuløse, Marie Plathes Minde, sto ferdig i 1907, Epidemisykehuset for difteri og skarlagensfeber ble åpnet i 1908/1909 og i 1910 fikk Fattiggården på Dønski en sykeavdeling.
Disse sykehusene som til sammen hadde 70–80 senger, kunne ikke dekke befolkningens behov. I 1924 sto Bærum sykehus på Evje ferdig. Nytt sykehus, det vi ser i dag, åpnet i 1980. Martina Hansens Hospital åpnet i 1936.

Den førte tannlegepraksisen åpnet omkring år 1900.
Det første apoteket i Bærum kom i Sandvika i 1894.

Barnevernloven kom i 1896 og gjaldt barn med adferdsproblemer. I Bærum ble Bjerketun brukt som skolehjem for vanskeligstilte piker og senere til ungdomspsykiatrisk behandling. Pikehjem var det også på Høgevarde på Stabekk. Guttehjemmet på Wøyen gård var i drift fra 1918 til 1956, og her bodde det til enhver tid mellom 80 og 100 gutter. Guttehjemsbarna var lett gjenkjennelige i blå cordfløyelsbukser og med snauklippet hår. Høvik verk hadde sitt eget hjem for gutter som arbeidet på glassverket. Et kommunalt barnehjem, Lillehagen, ble åpnet i 1918.
Kvinnehjemmet på Grini var et hjem for såkalte "falne" og "løsaktige" kvinner, kvinner som ble ansett for å være moralsk forkomne. Emma Hjorths Hjem var en institusjon for psykisk utviklingshemmede på Tokerud. Den var i drift fra 1903 til 1996.

Andre helseinstitusjoner som bør nevnes er Statens senter for epilepsi som flyttet til Solberg gård i 1911, og rekonvalesenthjemmet Godthaab fra 1925.
Sjømennenes helseheim (nå Unicare Fram) på Rykkinn ble åpnet i 1951 for å gi et helsetilbud til sjøfolk.
Solvik bo- og behandlingssenter er fra 1961, Valler aldershjem ble etablert i 1966, Storenga sykehjem i 1967, Rykkinn bo- og behandlingssenter i 1971 (og 1974), Bærum Røde Kors Sykehjem i 1973, Capralhaugen i 1977 og Kolsåshjemmet bo- og behandlingssenter ble etablert i 1978.

Fornebuutbyggingen
Bærum var skeptisk fra første stund, da Oslo kommune la planer for å legge sin flyplass på Fornebulandet. Dette var bygdas flotteste tomter, og her bodde mange av de beste skattebetalerne. For at Oslo skulle få konsesjon på kjøpet, satte Bærum kommune opp en rekke betingelser. Det gjaldt utbygging av vei, vann og kloakk, sysselsetting av Bærumsfolk, hensyn til lokalbefolkningen og omfanget av flygingene. Bærum kommunen mente at nesten ingen av forutsetningene ble tatt hensyn til. Oslo kjøpte også et større område fra starten av enn først planlagt. Senere ble det ytterligere utvidelser.

1. juni 1939 ble Fornebu flyplass offisielt åpnet. Utbyggingen fortsatte i tyskernes regi gjennom andre verdenskrig. Flyplassen er nærmere beskrevet under Oslo lufthavn Fornebu og Flyplassen under andre verdenskrig.
For å forsvare flyplassen etter krigen hadde Heimevernet ofte øvelser på Fornebu. De bygget om en del av tyskernes gamle forsvarsanlegg. Se grå markører på Storøy (Fornebu), Snarøye og øyene utenfor

Flyplassen skapte mange problemer. Folk ble plaget av støy både dag og natt, enkelte friarealene langs fjorden kunne ikke brukes lenger, og biltrafikken skapte køer og forurensning. Mange var også redde for at en stor flyplass kunne bli et militært mål i en krig. Det hadde man sett under andre verdenskrig.

Det ble mange protester og konflikter i forbindelse med utbyggingen. Både kommunen og velforeningene engasjerte seg sterkt. Man mente blant annet at vedtatte planer ikke ble fulgt.
Protestene fikk følger. I 1960 ble det nedsatt et utvalg med representanter fra departementet, kommunen, Helsedirektoratet og Luftfartsselskapet. Resultatet var blant annet at det ble satt nye grenser for støy, og det kom bestemmelser om hvilken vei flyene skulle ta av og lande.

På 1970-tallet økte flytrafikken, og dette skapte enda mer problemer for beboerne og for biltrafikken. Det positive var at det ble nattforbud mot flygninger, og at man begynte å legge planer for ny storflyplass et annet sted på Østlandet.

Men flyplassen førte ikke bare med seg problemer. Byggingen av flyplassen og driften skapte mange lokale arbeidsplasser. Dessuten ønsket bedrifter som opererte internasjonalt å etablere seg nær Fornebu.

Sogneselskapet og velforeningene

Sogneselskapet
Bærum Sogneselskap ble stiftet i 1873 med bestyreren for Asker seminar, Erik Berg, som første formann. Det skulle "Virke for opplysning og allmennyttige foretak i Bærum". Selskapet var en videreføring av foreninger som oppsto på begynnelsen av 1800-tallet i en tid da det offentlige hadde liten innflytelse på lokalsamfunnet. Den gangen var det private sammenslutninger som tok initiativet til og organiserte aktiviteter. For eksempel satte Bærum og Asker Landboforening i gang innkjøp og utlån av landbruksmaskiner.

Opprinnelig hadde sogneselskapet svært mange ulike oppgaver. Selv etter at formannskapslover kom i 1837, og bygda ble mer sentralstyrt, tok det tid før kommunen overtok sogneselskapets oppgaver. Mange av selskapets oppgaver ble etter hvert også overtatt av vellene.

Sogneselskapet la til rette for etablering av mange foreninger, tok initiativ til å sette i gang Middelskolen og var pådriver for opprettelsen av Fattiggården på Dønski. Den arbeidet også for forbrukernes interesser, blant annet arbeidet den for å få billigere telefon, innføring av elektrisitet og bygging av forstadsbaner.

Sogneselskapet fikk etter hvert en del midler fra kommunen, men disponerte ikke mye penger. De kunne ta initiativet til Middelskolen, men drev den ikke.

Som nevnt ble oppgavene til sogneselskapet redusert etter hvert som det offentlige påtok seg flere oppgaver og vellene ble aktive. Omkring 1930 arbeidet det mest med å spre informasjon og holde historiske foredrag. Det tok blant annet initiativ til å få skrevet "Bærum En bygds historie" (1920). Selskapet meldte seg inn i Bærum folkeopplysningsråd i 1940.

Vellene
Velforeninger ble dannet fra omkring år 1900. Sandvika og Stabekk var først ute (1898). I 1938 var det blitt 42 velforeninger i Bærum. De representerte da halvparten av husstandene, først og fremst i villabebyggelsen.

Hovedoppgavene til vellene var fra starten blant annet å sørge for veibelysning, veivedlikehold, brøyting, vannforsyning behandling av kloakk og søppeltømming. Kommunen hadde bare ansvar for de større rodelagte bygdeveiene. Vellene tok noen steder initiativ til å etablere menighetshus, apotek og politistasjon, og de fungerte som pressgrupper for å forbedre bane, buss, post og telefon. Etter hvert ble det bygget egne velhus mange steder.
Vellenes fanesaker varierte en del fra område til område. I ytterkanten av kommunen som i Lommedalen og på Skui ble velforeninger stiftet forholdsvis sent. Her var det særlig bussforbindelse og telefonforbindelse man ønsket å forbedre. Flatens vells fanesak var "Å få lys i veiene som alltid hadde ligget i et egyptisk mørke".

Vellene fikk inntekter gjennom kontingent fra medlemmene, og ved at kvinneforeninger samlet inn penger gjennom ulike arrangementer. Vellene fikk også hele tiden kommunale bidrag.
Kommunen overtok stadig mer av vellenes oppgaver. Vannforsyningen ble tidlig tatt hånd om av kommunen, og etter hvert ble mer og mer av arbeidet med veiene overtatt. Her var det litt ulike holdninger innen vellene. Villaeierne ønsket lavere skatt og ville begrense det offentlige engasjement, mens i arbeiderstrøk var det motsatt.

Etter andre verdenskrig gjorde vellene en del nye erfaringer. Hvis vellene ble for store og boligene ble for ulike, hadde folk vanskeligere for å kjenne samhørighet med hverandre. Noen vel ble delt opp i mindre enheter. Videre spredte folk seg i fritiden over større områder. De var på aktiviteter og hadde venner langt utenfor lokalområdet. Det som ofte styrket samholdet i et lokalområde var når for eksempel ny blokkbebyggelse skulle bygges på stedet, når natur og miljø var truet eller når gamle ærverdige bygninger skulle rives.

Vellenes funksjon var i ferd med å endre seg. Det var ikke lenger veibelysning og veivedlikehold som var viktig, men mer og mer den innflytelse vellene kunne ha på vedtak i offentlige organer. Vellene hadde dannet en fellesorganisasjon, Fellesrådenes arbeidsutvalg fra 1947 og Bærum Velforbund fra 1958.
Kommunestyret bestemte i 1969 at vellene kunne få si sin mening i større reguleringssaker. Fra 1973 fikk de etter en ordning med Bygningsrådet rett til å uttale seg i slike saker. Seks år senere fikk så foreningene formelt en stilling som lokalbefolkningens representanter overfor kommunen, med rett til å bli orientert på et tidlig tidspunkt om disposisjons- og reguleringsplaner samt større byggesaker.

Handel
Frem til andre verdenskrig foregikk ganske mye handel utenom de profesjonelle landhandleriene. Det var skreppekarer og kremmere som reiste rundt og tilbød pynte- og bruksgjenstander, det var fedrifter fra Hallingdal og andre steder som solgte dyr og diverse matvarer, og det var bøndene i bygda som leverte melk og tilbød kjøttvarer, poteter grønnsaker og mye mer direkte til forbruker.

Fra 1870-tallet hadde antall landhandlere økt sterkt, og disse hadde et bredt utvalg av varer. Men med en voksende befolkning med mange velstående familier ble det behov for et større utvalg av varer; det ble behov for spesialforretninger. Julie Randers-Christiansen solgte klær i Randersgården i Sandvika fra 1897, og dette var en av første spesialforretningene. Etter hvert kom det forretninger som spesialiserte seg på elektriske artikler, bygningsartikler, bøker og kjøtt- og pølsevarer. Det store flertallet av forretninger frem til første verdenskrig var kolonialforretninger og landhandlerier. I 1936 var det 300 bedrifter som drev detaljhandel. Men varene butikkene solgte kom ofte fra hovedstaden. På den måten var handelen avhengig av storbyen.

Mange butikker etablerte seg på samme sted i håp om å få flere kunder. I 1905 hadde Sandvika 10 forretninger, Stabekk syv og Høvik/Høvik Verk seks.

I mellomkrigstiden fikk man også en del "frihandlere" som hadde fått tillatelse til å selge kull, koks, ved, melk og kioskvarer som frukt, sjokolade, brus og alkoholsvakt øl. Kioskvarer ble solgt på steder der friluftsfolket, som var en økende gruppe, kom på besøk. Siggen på Høvik var kjent for sitt salg av kioskvarer. Noen håndverkere tjente også penger på friluftsfolket fordi det ble behov for ski og annet utstyr. Lommedølene tjente penger på å sette opp hytter til friluftsfolket.

Samlagene (brennevinssamlagene) var utsalgssteder i landets byer der det ble omsatt spritholdige drikkevarer. De måtte ha kommunal godkjenning. Slike samlag var i drift i årene fra 1871 til 1916, da brennevinsforbudet ble innført. Men de gjenoppsto etter opphevelsen av forbudet, og de var i drift fra 1928 til 1938.
Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll i 1922. Etableringen skjedde som en konsekvens av reglene i forbudstiden da det var brennevinsforbud. Navnet har sin opprinnelse i at det på etableringstidspunktet bare var tillatt å selge vin i Norge. Etter hvert kjøpte staten ut de private eierne, og siden 1939 har Vinmonopolet vært et fullt ut statlig foretak.
I 1938 overtok Vinmonopolet alle aktiva og passiva i de norske samlagene, og har siden hatt enerett på salg av vin og brennevin over disk i Norge.

I 1922, under Forbudstiden (1916–1927) da det var forbudt å omsette brennevin i Norge, var det en del hjemmebrenning og smugling. Det ble blant annet avslørt at badehuset på Strand ble brukt som lager for sprit som var levert av smuglerbåter på fjorden. Strand lå forholdsvis isolert til, men en dag hadde noen gutter observert mistenkelig mye biltrafikk ned mot husene, og de hadde funnet en masse kanner i båthuset. Da politiet slo til, ble det funnet 2730 tiliters kanner med sprit, 113 kasser brennevin og portvin, 12 888 sigaretter, tre halve kasser sigarer og tre revolvere.
Smuglerne på denne tiden var utspekulerte. Smuglervarene ble flyttet fra biler over i båter som kjørte innover fjorden. Disse båtene var raskere enn båtene til tollerne, og tollerne fant aldri båtene igjen. Båtene ble nemlig senket på bunnene av fjorden etter at motorene var fjernet. Senere ble båtene hevet, motorene ble montert, og alt var klart for nye oppdrag.

Lommedalen Handelsforening med butikkutsalg ble startet på Øvre Haug i 1876. Dette var en forening som skulle arbeide for forbrukernes interesser. Handelsforeningen var arbeidernes eget aksjelag for innkjøp og videresalg av varer. I 1879 ble butikken flyttet ned til Lommedalsveien. I 1914 ble det bygget et nytt butikklokale i mur. Dette er nå revet.
De fleste i Lommedalen handlet i Handelsforeningen. Men med bedre kommunikasjon med Oslo og økt konkurranse, ble det vanskelig å drive butikken. Den ble avviklet i 1967.
Andre steder i Bærum kom det også etablert handelsforeninger, og i 1905 hadde kommunen seks av fylkets 11 kooperative forretninger. Det var kanskje spesielt mange i Bærum fordi der her var det mange tettbygde områder med folk som ikke hadde så mye midler.

Etter andre verdenskrig økte handelen i Bærum mye. I 1975 lå omsetningen på 57% av Oslonivå som var et høyt tall sammenlignet med mange andre forstadskommuner. Det kom også mange nye matvarer etter krigen. Didrik Walstad solgte de første bananene omkring 1950.

I 1963 var mer enn 95% av matvarene som ble fortært i bygda også kjøpt inn der. Når det gjelder en del andre varer, det som ble kalt utvalgsvarer, var dekningen betydelig lavere, men økende.
For hele Bærum var dekningsgraden for dagligvarer i 1973 på 87%. Det var altså ikke slik ar Bærumsfolk handlet mest i i Oslo. Det var også en del Oslofolk som handlet i Bærum, særlig arbeidere som pendlet til bygda.

Nå begynte også kjøpesentre å dukke opp. Eiksmarka Kjøpesenter, vanligvis kalt Eiksmarka senter eller Hesteskoen, ble etablert med 12 butikker av Christian Fredrik Scheel i 1953. Dette var et av de første kjøpesentrene i Norge.

Det skjedde etter hvert en del endring når det gjaldt forretningenes eierforhold og avhengighet. Stadig flere forretninger ble underavdelinger av store forretningskjeder. Andre ble avhengige av grossister i byen som sikret seg rett til å levere varer. Mer av handelsnæringen ble altså styrt fra kontorer i Oslo.

Elektrisiteten kommer
Elektrisk strøm ga lys i husene og i gatene og var en ny kraftkilde for industrien. Det første stedet i Bærum som fikk elektrisk lys, var Feriehjemmet på Hamang i Sandvika. Det skjedde i september 1904. Kraften kom fra AS Glommens Træsliberies Elektricitetsværk (GTE) som året før hadde anlagt en 90 km lang overføringslinje fra sin kraftstasjon på Kykkelsrud ved Askim via Kristiania, Bærum og Asker til Christiania Portland Cementfabrik i Slemmestad. Bærums første elektriske veibelysning ble tent på strekningen fra Bjørnegård til Sjøholmen 15. mars 1905. Samme år ble Glommens fordelingsnett i Bærum utvidet til Stabekk og Blommenholm, og videre til Fornebu i 1906.

Også to andre private elektrisitetsverk leverte strøm i Bærum, begge i regi av godseier Harald Løvenskiold. Bærums Verk hadde hatt elektrisk lys til eget bruk siden 1893, da det ble installert en turbin og utstyr til å belyse støperiet og verkstedet, hovedbygningen og Verksgata. I 1915 bygde Bærums Verks Elektrisitetsverk (BVE) ut Hammarfallet, senere kalt Spikerbrukfallet, i Lomma, med Glitredammen som inntaksmagasin. Dette kraftverket var i drift uavbrutt til 1975. Etter restaurering og utvidelse med en ny turbin, ble stasjonen igjen satt i drift i 1982.
Kraften fra BVE forsynte områdene østover til Kolsås, sørover til Hauger og Vøyenenga, vestover til Horni og nordover til Bærums Verk, Rykkinn og Isi. I 1917 ble nettet utvidet til Staver og Sollihøgda.
Da det ble anlagt en ny kraftstasjon ved Aurevann i 1918, ble også Lommedalen, Øverland og Haga tilknyttet.
BVE bygget ut til sammen ni kraftstasjoner langs Lomma i løpet av perioden 1915–1939.
Fossum Bruk fikk elektrisk lys i 1913, takket være en liten generator som var koblet til sagturbinen. Stasjonen ble utvidet i 1914, og Løvenskiold begynte å selge kraft. I 1917 åpnet en ny kraftstasjon ved Grini Mølle. Forsyningsområdet omfattet Fossum og Eiksmarka, Huseby og Sørkedalen.
I 1922 hadde de tre elektrisitetsverkene ca. 3000 abonnenter og industrien tok ut en tredjedel av energien.

I 1947 ble det inngått en avtale som sikret at kommunen overtok GTEs forsyningsnett med samtlige transformatorstasjoner i Bærum. Kommunen overtok også Bærum Elektrisitetsverks (BEVs) forsyningsnett. Bærum Elektrisitetsverk (BEV) startet sin virksomhet i Finstadgården i Sandvika i 1955. De fikk kraft via Statskraftverkenes transformatorstasjon på Hamang, egenproduksjon fra kraftverkene i det felles eide Asker og Bærum Kraftselskap, samt kjøp av mindre kvanta fra Akershus Elektrisitetsverk og tilfeldig kraft over Samkjøringens kraftbørs.
Bærum Elektrisitetsverk (BEV) endret navn til Bærum Elverk i 1974. I 1983 endret Elverket navn til Bærum Energiverk, fordi man ikke lenger bare var opptatt av elkraft. 1994 kom et nytt navneskifte til Bærum Energi AS. En egen fjernvarmeavdeling, forløperen til Bærum Fjernvarme AS, ble etablert i 1986. I forbindelse med utbyggingen av Sandvika vest, valgte Bærum Energiverk å bygge et fjernvarme- og fjernkjøleanlegg som sto klart på Hamang i 1988 (femte bilde ovenfra på siden man kommer til når man klikker på lenken).

Bærum Energiverk fusjonerte med Asker Elverk i 1996 og dannet Energiselskapet Asker og Bærum AS (EAB).​

Bærum under andre verdenskrig
Folk merket okkupasjonen på mange måter. Allerede ved krigsutbruddet i Europa i 1939 ble det innført rasjonering på mel, kaffe og sukker, senere på poteter og de fleste andre matvarer. Mange holdt høns, griser og andre husdyr.
Det ble forbud mot å bruke radio, begrensninger på reiser innenlands og påbud om å alltid ha legitimasjonskort med seg. Myndighetene ville nazifisere foreningslivet, og mye foreningsvesen ble nedlagt. Blant annet ble idrettsklubbene, speiderne og fagforeningsvirksomheten hardt rammet.
Arbeidslivet var kanskje det som fungerte mest normalt; folk gikk på arbeid om morgenen.

Mot slutten av krigen vokste det illegale arbeidet raskt. Bare innenfor den militære del av Hjemmefronten, Milorg, var det våren 1945 flere hundre unge bæringer. Organisasjonen hadde fem grupper innenfor område 1 (Bærum) i avsnitt 3 (Asker og Bærum) i distrikt 13 (Oslo og Akershus). Lommedalsgruppa hadde for eksempel nummer 13313. Den bestod ved frigjøringen av 141 mann og 23 lotter.
90 bæringer falt under krigen. Omtrent en tredjedel av dem døde i kamp, en tredjedel omkom på sjøen og en tredjedel kom aldri tilbake fra fangenskap.

Det som skjedde med styringen av kommunen, jordbruk, skolevesen og boligbygging under krigen er omtalt under andre overskrifter på denne siden.
Kamphandlingene i 1940 er omtalt under Trefning ved Skui skole.
Krigsminnene vi finner i Bærum i dag, kan man hente informasjon om ved å klikke på det grå markørene man ser når man starter på oversiktskartet og velger et område.

Kolsås leir
En mer detaljert beskrivelse står under Kolsås leir.
NATO, North Atlantic Treaty Organisation, ble etablert i 1949. I 1952 kjøpte NATO ca. 150 mål av Kolsbergmarka
fra Kolsberg, og byggingen av Kolsås leir startet. I 1954 ble leiren tatt i bruk av NATOs nordkommando, som siden 1951 hadde holdt til i Oslo.

Leiren består av store anlegg både ute i dagen og inne i fjellet under Kolsåstoppen. I fjellanlegget er personell og utstyr til en viss grad beskyttet mot atomangrep. Detaljer om dette anlegget var, og er fortsatt, hemmelige.

I 1958 var det totalt 800 ansatte, og disse kom fra mange land. Det fortelles at noen av de utenlandske militære mannskapene fikk "ødemarkstillegg" når de oppholdt seg i Norge. Menige og befal bodde for det meste på Kolsåsanlegget. Offiserene og deres familier leide ofte eneboliger, rekkehus og større leiligheter andre steder i Bærum.

NATO satte på mange måter sitt preg på lokalsamfunnet. Bjørn Frodahl har skrevet en artikkel om det "fotavtrykket" NATO satte. Her skriver han blant annet om kjøpesterke amerikaner som sørget for god omsetning i norske butikker, om norske piker som falt for utenlandske soldater, om nordmenn som lærte å spille baseball og om hvordan NATO forsøkte å informere lokalbefolkningen om sin virksomhet.

I 1994 ble nordkommandoen flyttet til Jåttå ved Stavanger, og Akershus kommandantskap overtok Kolsås leir.